Næringspolitikk

Leterefusjonsordningen på 1-2-3

I perioden 2000-2006 fant fem selskaper 1 milliard nye fat olje på norsk sokkel. Siden 2007 har 13 selskaper funnet 6 milliarder fat ny olje. Flertallet av disse er funnet i områder som er godt utforsket tidligere, i nærheten av eksisterende felt i drift og der det tidligere har blitt boret tørt og hvor de etablerte selskapene så bort fra mulighetene for nye funn av betydning.

Nye selskaper har sett på sokkelen med et nytt blikk og gjort eventyrlige funn i mange av disse områdene, samtidig som de har stimulert flere av de etablerte selskapene til å øke sin leteaktivitet. Oppdagelsen av Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen som gjennom sin levetid vil produsere verdier for anslagsvis 1300 milliarder kroner er et av mange eksempler på hvilke verdier leterefusjonsordningen har tilført Norge siden den ble innført i 2005.

1. Hva er leterefusjonsordningen? 
Prinsippet for beskatning av petroleumsnæringen er den samme som for alle andre næringer, hvor man betaler skatt av inntektene etter at utgiftene er trukket fra, man betaler skatt av overskuddet. Selskaper som ikke har inntekter vil ikke betale skatt, men opparbeide seg et underskudd som kan trekkes fra den dagen selskapet går med overskudd. I oljebransjen er det ikke uvanlig at det tar 10 – 15 år fra en første letebrønn bores til at denne settes i produksjon og skaper inntekter for staten og selskapene. Det betyr at kostnadene for nye selskaper som ikke allerede er etablert og har inntekter fra aktivitet på norsk sokkel totalt sett blir høyere. Dette representerer en barriere for nye selskaper sammenlignet med etablerte selskaper. Fordi at leteaktiviteten på norsk sokkel var fallende ønsket norske myndigheter å få flere selskaper og større mangfold inn på sokkelen. For å gjøre det lettere for nye selskaper å etablere seg på norsk sokkel innførte derfor Stortinget leterefusjonsordningen, som gir oljeselskaper som foreløpig ikke går med overskudd anledning til å få refundert skattefradraget for letekostnader allerede påfølgende år. Dette likestiller nye og etablerte petroleumsselskaper på norsk sokkel og skaper grunnlag for konkurranse og et mangfold som mest sannsynlig vil gi flere lønnsomme funn.

2. Hvorfor taper ikke staten penger på leterefusjonsordningen?
Når et selskap leter etter olje er det enkelt forklart to mulige utfall:
Enten finner det olje, eller så finner det ikke olje.

Uavhengig av utfall har alle selskaper rett til å trekke fra utgiftene de har hatt til leting før skatten for selskapet beregnes. For et selskap som har inntekter, trekker de fra utgiften på vanlig måte og skatten beregnes ut fra overskuddet. Vi sier da at selskapet er i skatteposisjon. Et selskap som ikke enda er i skatteposisjon kan velge mellom å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene umiddelbart, eller å få renter på disse kostanden og trekke de fra fremtidige inntekter.

For staten er det det samme om selskapet får forskudd på skattefradraget (leterefusjon) eller får skattefradraget med renter når et eventuelt funn kommer i produksjon.

Det viktigste for staten er at vi fortsetter å finne nye olje- og gassreserver som bidrar til å skape arbeidsplasser og skatteinntekter fra vår mest verdifulle naturressurs. Nye aktører har tatt med seg nye letemetoder til norsk sokkel og bidratt til en rekke nye funn. Ressurser som ellers ikke ville blitt funnet, eller prioritert utbygget, er blitt funnet og satt i produksjon, med betydelige inntekter til staten. En konsekvens av letevirksomhet vil alltid kunne være at man ikke lykkes i å finne olje eller gass, og enkelte selskaper velger å trekke seg ut av norsk sokkel uten at de har skapt inntekter. Det er imidlertid viktig å ha i mente at leterefusjonsordningen først og fremst gir insentiver til økt letevirksomhet, og i aller høyeste grad lønner seg i det lange løp når funn blir satt i produksjon.

3. Innebærer leterefusjonsordningen en fordel for selskapene?
For nye selskaper er det en fordel å konkurrere på like vilkår som etablerte selskaper. Det å kunne få en tidlig skatterefusjon gjør at den økonomiske byrden og kapitalen som bindes ved å starte leteaktivitet reduseres. Størrelsen på denne byrden representerer en reell oppstartsbarriere som øker i takt med størrelsen på tidlige kostnader og tidsperioden mellom at kostnadene påløper og inntektene kommer. Begge disse faktorene er særlig store for oljeselskaper. Tidlig skatterefusjon representerer imidlertid ingen økte inntekter til oljeselskapene over selskapenes levetid da de økonomisk kommer ut likt om de får refusjon tidlig eller refusjon med renter sent.

Bakgrunn
Staten eier petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel. Disse ressursene skaper verdier for Norge når de er funnet, produsert og solgt. Petroleumsselskapene som får konsesjon på norsk sokkel ivaretar statens interesse av å skape verdier ut av petroleumsressursene gjennom leting, utbygging, drift og salg. Det er derfor i norske myndigheters interesse å utarbeide et rammeverk for petroleumsnæringen som sørger for at lete- og utbyggingsaktiviteten på norsk sokkel til enhver tid står i forhold til det ressurspotensialet som norske myndigheter ved Oljedirektoratet mener eksisterer og at alle ressurser som kan gi samfunnsøkonomisk lønnsomhet blir produsert og solgt.

Frem til 2005 var aktørbildet på norsk sokkel preget av et fåtall store selskaper. Letevirksomheten var rettet inn mot prosjekter som var store nok til å hevde seg i den selskapsinterne globale konkurransen om lete- og investeringsmidler og antall brønner boret på norsk sokkel hadde vært fallende over flere år. Norsk sokkel ble blant mange selskaper betegnet som moden og mindre interessant enn andre petroleumsområder internasjonalt. Norske myndigheter ønsket å stimulere til økt aktivitet på sokkelen ved å legge til rette for flere aktører og økt konkurranse.

Formålet var å stimulere til økt leteaktivitet ved å senke den økonomiske terskelen for nye selskaper som ønsket å etablere seg i Norge og likestille disse med etablerte selskaper.